Familiemedlemmer

Nekrolog Aftenposten

En læremester av format

KNUT A. NILSEN

Undertiden, ofte tilfeldig, stanser man opp og tenker efter
hvilke mennesker som har betydd noe spesielt for en. Det
kan for eksempel være en dødsannonse blikket faller på.
Onsdag fant jeg navnet Henning Sinding-Larsen, og jeg ble
sittende og minnes år for lenge siden, og en læremester av
uvanlig format.

  Aftenpostens legendariske journalist Henning
Sinding-Larsen ble 90 år, og det er hele 21 år siden han
ble pensjonist. Jeg traff ham knapt de siste tiårene. Bare
i noen få år rundt 1970 var vi kolleger her i Akersgaten.
Men lenge før jeg begynte i avis, ble jeg kjent med ham
fordi hans datter gikk i samme gymnasklasse som jeg. Det
Sinding-Larsen'ske hjem i Observatorie terrasse tok alltid
  åpent imot oss små latinere når vi skulle kollokvere over
en kanne te og "Bellum Gallicum, eller kanskje dobbelt
ablativ. Jeg tror våre alvorlige symposier moret ham, han
var jo selv latiner. Blant så mye annet - han var et av de
mest kunnskapsrike og allsidig orienterte mennesker jeg har
truffet.

  Allerede dengang hadde jeg fått nysgjerrighet for
avisyrket, og når han fortalte fra sitt arbeide og sine
eventyrlige reiser, lot jeg uten vanskelighet ablativ være
ablativ! En dag tok jeg mot til meg (han kunne også virke
nokså streng!) og spurte ham til råds: Hvordan skulle jeg
bli journalist, og kanskje til og med få arbeide i
Aftenposten?
  - Først og fremst må du få deg en ordentlig utdannelse,
svarte Sinding-Larsen.
  - Fullfør din latinartium, ta så realartium og studer til
ingeniør. Da har du både sproglig ballast og forutsetning
for å kunne gi dine lesere innsikt i våre dagers
fabelaktige teknologiske landevinninger! Så bør du kanskje
også tenke på jus'en - for et jusstudium øver opp den
kritiske sans som er så viktig for en pressemann. Dessuten
lærer dette studiet deg å skille mellom det vesentlige og
det uvesentlige, det er og blir journalistens første bud!
  Jeg tuslet nokså nedslått hjem fra aftenens kollokvium,
for Sinding-Larsens krav var jo strengt tatt i tøffeste
laget. På den annen side - han kunne umulig ha helt urett.
For selv hadde han ved siden av latinen en
cand.jur.-eksamen, og ingen som kjente ham var i tvil om
hans glødende begeistring for, og innsikt i,
ingeniørkunsten. Da verdens første atomdrevne ubåt, USS
"Nautilus" dukket opp i nyhetsbildet i 1955, var selvsagt
Sinding-Larsen den norske journalisten som fikk inspisere
fartøyet - og som senere trakk smekkfullt hus til et
foredrag på Majorstuen om sin opplevelse. Selvfølgelig var
jeg der!
  Derimot ikke på noe ingeniør- eller jusstudium. I så
måte fulgte jeg ikke hans råd. Det ble mer skau og fjell i
stedet.
  - Godt, sa Sinding-Larsen, - Pressen trenger alltid noen som
ikke er redde for å bli våt på bena!
  Man andre av hans krav har jeg i det minste prøvd å
efterleve: Å arbeide med sproget, stadig finslipe
verktøyet, bannlyse slurvet! Den gamle norgesmester i
fekting visste jo ett og annet også om den sproglige
florettkunst, vi unge beundret ham grenseløst for hans
stil.

  Og for hans humor, enten den var skarp eller lun. Som da
han for førti år siden var så utrolig fjernt avsted som i
sovjetisk Sentral-Asia på reportasje, og dumpet opp i et
lokalt evenemang hvor intet manglet. Heller ikke en
tilårskommen, noe falmet sangstjerne - om henne skrev
Sinding-Larsen at hun hadde en stemme man kunne sage
favnved med!

  Visst slukte vi reportasjene fra hans spennende reiser.
Og så eksotisk var denne turen i de fjerne 1950-år, at
datteren Beate fikk fri fra skolen fordi det var ventet at
pappa Henning skulle telefonere hjem helt fra Kasakhstan i
løpet av dagen. Tenke seg: Rikstelefon fra det lukkede
Sovjet!
  Men har disse litt private linjer noe på spalteplass å
gjøre?
  Jovisst! For de handler om inspirasjon, om impulser,
gitt for lenge siden, men som stadig har dukket opp som
ledetråder. Slik er det med alle oss som skriver, enten vi
vet det eller ikke: Vi er ledd i en lang erfaringskjede. Vi
henger sammen også med fjerne ledd, selv når vi ikke har
kjent dem. Om vi skulle komme til å skrive noe bra
innimellom, er flinkheten ikke bare "vår skyld". Den er i
usynlig, men høy grad tuftet på dem som gikk før oss, åpnet
nye dører, løftet takhøyde, skapte sin stil.
  Også yngre kolleger, som aldri møtte Henning
Sinding-Larsen, har fått noe fra ham, gjennom det preg han
selv ga Aftenposten.

  Så kan han ikke selv høre det lenger, men: Canutus
takker sin gamle læremester.