Alfred (Nils Ulrik Alfred) Sinding-Larsen
Startside
Olaves Pedersen
 
fra byarkivet Oslo kommune

Av de mange sekretærene som gjennom drøye to århundrer har ført brev og protokoller for byens borgerrespresentasjon og senere formannskap, er det nok bare én som kommer til å bli husket lenge etter sin egen levetid. Han var militær sakfører, født i Fredrikstad i 1839, og fikk ved dåpen navnet Nils Ulrik Alfred Larsen. Senere tok han også morens slektsnavn og skrev seg Sinding-Larsen. I tillegg til rettsinnlegg og protokoller skrev han viser og vikahistorier under det etterhvert svært så kjente pseudonymet Olaves Pedersen.

Vika-litteraturen var en slags urban variant av den heimstaddiktinga som fantes på bygdene. Men mens en del av bygdedikterne hadde klare skjønnlitterære mål, var historiene og visene fra Vika ren underholdning. De var karikaturer av et miljø preget av de sterke dråper, men skrevet i sympati med folket der.

Det var flere som skrev Vika-litteratur, og mest kjent ble nok Theodor Løvstad i vittighetsbladet "Vikingen". I dette bladet var det en egen avdeling for Vika-nytt, med navn som "Avskjæringen", "Skjælpadda" og "Kjæftausa", redigert av "Ka'l Olsen fra Vika" med hjelp av en redaksjonsstab med klare paralleller i våre dagers "Flåklypa tidende". Løvstad var aktiv fra 1880-tallet til begynnelsen av 1900-tallet.

Olaves Pedersens, dvs. Sinding-Larsens stubber og viser er eldre, skrevet i årene 1858 til 1873. De kom ut i små bøker og skillingstrykk, og er blitt trykt opp igjen gang på gang. Her var det også et fast figurgalleri, med blant annet Hans Olsen som var "lokalkjent i drukkenskapsarresten". En av arrestasjonene skjedde, etter hans egen beretning ved at han og to kamerater ble avbrutt i et drikkelag ved at det kom ei tøs inn i skjenkestua og

"... ropte atte "de' er Brann" sa 'a, "en Stan neri Skolegata", sa 'a. Vi tørna ut Allesammens aa ner i Skolegata paa Øieblekke, for vi tænkte som saa atte naa sku vi faa Ildmenasjon aa Muntrasjon heile Natta, men var'e lik sæ? Aldri saa før var vi kommen derner, føren atte de' kom noen Kongstabler draenes me ei Sprøite aa noen ta dissene nymotens Vantrolla me en Slange, som dom skrudde paa Vananledningen. Demmersaa var Værmen slokt paa Minutten, jussom naar'n blaaser ut e Tosjellings Formelys, aa de' var naa bare dissene Hælvetes Kongstablas Skyld. Desformedelst dettene, saa blei vi aldeles opbragt aa saa at si vredagtig paa dissene Personer, alle Tre, aa saa sang jæ for dom to Andre ei ny Vise, som jæ lærte her forleden, om aassen atte Kongstabla bær sæ aat: ...".

Kort kontortid, men lange dager

Det er lang vei fra dette til de tørre innføringene i Formannskapets protokoller; "Magistratens Indstilling enstemmig tiltraadt". Men Sinding-Larsen hadde avsluttet disse skriveriene et par år før det ble ført i protokollen at

"Formandskabet valgte enstemmig Cand. jur. Alfred Larsen til Formandskabets sekretær med den for Posten bestemte Løn 500 Spd med Forpligtelse til at udføre det Komité- og andet Arbeide, som af Formanskabet maatte blive ham paalagt og iøvrigt at rette sig efter den Instrux, som maatte blive ham givet. Han er pliktig at fratræde Posten, naar det af Formanskabet forlanges, men kan selv kun fratræde efter 3 Maaneders Varsel".

Vedtaket skjedde 29. september 1875, og tre dager senere var han på plass i den bistillingen som etterhvert skulle legge beslag på en ganske stor del av tiden hans. Kontortiden var rett nok bare to timer fem dager i uka, men arbeidet tok nok adskillig mer tid enn det.

Venstre-seier ga oppsigelse

Sinding-Larsen var en typisk representant for det etablerte "regimet" i byen, dypt konservativ og med mange forskjellige erverv. Han var en kjent kulturskribent og Oslo-korrespondent i diverse aviser, og han var redaksjonssekretær i Morgenbladet fra 1869 til sin død i 1911.

I det store og hele var det en lukket krets av embedsmenn, grosserere og solide håndverkere som dominerte politikken i Kristiania, fra det første frie valg i 1837 og fram til 1895. Da tok Venstre over i tre år, og de benyttet tiden til å gjennomføre en rekke opprustinger av kommunen. De satte sine egne folk inn i flere viktige poster, og det var dyktige folk. Sjøl om Høire straks kom tilbake i posisjon, ble byen aldri mer styrt av en lukket krets. Formannskapet ble et forum hvor de forskjellige politiske partiene brynte sine ideer istedenfor et treffested for de aller rikeste.

I 1896 fremmet venstrefolkene forslag om at Kristiania, i likhet med Bergen og Trondheim, skulle få en formannskapssekretær på full tid. I saksframlegget står det at arbeidsmengden hadde økt kraftig, særlig de siste årene, og Sinding-Larsens lønn hadde også blitt satt opp tre ganger, slik at han fikk kr. 3.200,- i året. Noe ubetydelig bierverv kunne det med andre ord langtfra være, da industriarbeidere hadde en årslønn på snaut tusenlappen.

Sinding-Larsen skulle, etter forslaget, sies opp med pensjon "... for at Adgang derved kan være banet til en Omordning." Og videre: "Gagen for den nye Sekretær, der bør være en yngre men erfaren Jurist, antages at burde ansættes til kr. 4000,- aarlig." Fra årsskiftet måtte dermed Sinding-Larsen vike for Jacob Høe, som i de følgende årene skulle omforme hele den sentrale administrasjonen i kommunen og til slutt ende som borgermester.

Noe vedtak om pensjon ble det imidlertid ikke, og det er vel ikke urimelig at Sinding-Larsen også betakket seg for det. Som brigadeauditør ved kavalleriet, garnisonsauditør ved Akershus festning, juridisk konsulent ved ingeniørvåpenet og hos Generalintendanten, hadde han vel til gryn i suppa. Og i tillegg underviste han i militær rettspleie ved Krigsskolen.

Alle disse forskjellige jobbene, og kanskje særlig den omfattende skrivingen måtte nok ha slitt på mannen. I 1901 søkte han derfor avskjed fra sine militære poster, og i 1905 takket han for seg som lærer ved Krigsskolen. Nå hadde han bare posten i Morgenbladet igjen. På det skjønnlitterære området hadde det også stilnet av. Mens han i sin ungdom, da han var kopist i Armédepartementet, kunne skrive for flere aviser, oversette skuespill, skrive en mengde leilighetsdikt, skuespill-kupletter og til og med en vellykket ballett-libretto, innskrenket det på 1880-tallet seg til kunst-, teater- og litteraturkritikker. Men også her holdt han et høyt nivå. Hans omtale av Ibsens "Fruen fra havet" fikk forfatterens uforbeholdne anerkjennelse.

Humorister har alle sin tid. De kan blomstre vilt og så stilne av. Olaves Pedersens tid var årene omkring 1870, men mange av visene skulle leve videre, som Gipsgutten:

"Jeg er en Fatti'gut fra Vika, aa Far min, han er Ærbesmand;

aa inte Noen ska bli rik a' di Smuler han fortjene kan,"

Og selv der visene i dag kan virke alderstegne, kan skikkelsene lett kjennes igjen. Skurekjerringa skulle være blant de tidløse, ikke bare i Vika:

"Naa har jæ lagt aa skura aa sleti vondt ida,

aa'n Hans har bare tura, han er naa likegla'.

Han lar vors Andre slite aa staa for Vaadt og Tørt;

jæ vørern s'gu saa lite som et gamalt Underskjørt."

Protokollene kan fortelle mye om Sinding-Larsens virke som formannskapssekretær. Men om det fortsatt kom noen historier og viser som kunne muntre opp de alvorlige herrer midt mellom dispensasjonsansøkninger og tilleggsbevilgninger, det forteller de ikke noe om. Men for forsamlingens del får vi jo håpe at det gjorde det.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Formannskapets forhandlingsprotokoll

Trykte:

Mentz Schulerud: Piberne og pikerne i Vika, Oslo 1963

Norsk Biografisk leksikon, Oslo 1958

Erik O. Melvold m.fl.: Makt og utvikling, Oslo 1990

 

TOBIAS 1/98

Leif Thingsrud