Erindringer

Unnis Atelier

Efter artium på Lilleström arbeidet jeg noen måneder på Höyre-pressens Pressebyrå mens jeg ventet på å gjöre militärtjeneste. Når den var ferdig, efter ett og ett halvt år, gikk jeg i ett år på "Staatliche Schule für Kunst und Handwerk" i Saarbrücken, fotolinjen. Efter det arbeidet jeg i ca ett år som fotograf på Morgenbladet og da, mitt under den perioden, döde min mor Else.

Efter Morgenbladet flyttet jeg til Sverige. Cirka 1976 ringte en kusine meg og sa att far (Harald Sohlberg) var död, jeg kastet meg i bilen og kjörte til Oslo der jeg var med på begravelsen.

Jeg har en bok om farfar Harald Sohlberg, der står det att hans sönn Harald (min far) ble fött i annen etasje i skomaker Stenes hus i Oslo den 22. april 1902. Og hoppsan! det står også i boken att farfar fylte seksti år de 29. november 1929, "- - og födselsdagen fikk en festlig ramme ved at Sohlbergs eldste sönn, Harald jr., la sitt bryllup til dagen."

Mormor Marie Hansens far var som sagt los og hans historie er tragisk: Med sin lossköite gikk han en stormnatt ut fra öia der han var stasjonert (jeg tror det var utenfor Stavern) for å lose en skute. Når han klattret oppover leideren tok stormen tag i ham og kastet ham mot skutesiden så den ene armen knustes. Han ble amputert, hvorefter han umiddelbart fikk avskjed fra losverket, man kunne jo ikke ha en enarmet los! Han begikk selvmord og resten av familien levde derefter i armod. Det sies, men jeg vet ikke om det er sant, at denne losen Hansen var mannen som under den engelske blokadetiden rodde til Danmark og kjöpte noen tönner rug, han skal ha värt opphavet til den berömte historien om "Terje Vigen".

Min mor hadde en söster til, Lise S-L. Hun döde ved to eller tre års alder i en eller annen sykdom. Jeg hadde i Norge en spilledåse, en sån med utbyttbare runde metallplater med tagger på. I dåsens lokk sto "Til lille Lise fra far Juleaften 19----" jeg har glemt årstallet. Mor sa att Lise fikk den like för hun döde. Spilledåsen ble stjålet för jeg reiste til Sverige.

Tante Rikke: Da krigen bröt ut flyktet hennes mann oberst Gunnar Just hals over hode til Skottland. Rikke og deres to barn, Per og Ingrid, ville fölge efter, men Norge-Skottland var umulig. Vad gjorde hun? Hun tok med seg ungene og klarte å ta seg til Sverige via Narvik. Det viste seg att fra Sverige kunne man ikke heller reise til Skottland så det fikk bli Stockholm - Helsingfors - Leningrad. Derfra transsibirske jernbanen til Vladivostok, båt til Japan, derfra ny båt til Kanada. Men over Atlanteren kom man ikke som sivilperson så Rikke og barnene kom aldri frem till Skottland og Gunnar Just, de bodde i Kanada helt til krigen var over. Jeg fikk en veldig fin hvit silkeskjorte kjöpt i Japan, den hadde blitt for liten for Per.

Unni led en tragisk skjebne.  I sin relative ungdom ble hun alvorlig syk, jag tror det var noe med underlivet. På Rikshospitalet (tror jeg det var) pumpet de henne full av morfin i flere uker, resultat: hun ble morfinist uten att selv ville det. Min stefar Sophus Wilhelm Brochmann var lege. Anledningen til att Unni (med Staale) så ofte besökte oss var att hun ville att Sophus skulle skrive ut morfin til henne, hun gråt og skrek men hun fikk aldrig noe resept av ham. Trist historie. Når Unni hadde fått tak i morfin var hun både glad og morsom, jeg husker en gang mor og jeg hadde avtalt å treffe hverandre på Theaterkafeen i Oslo. Unni kom med ett sylteglass med vann i som hun satt på bordet. Kelneren kom (alle kelnere der var sure, strenge og minst 60 år gamle). Tante Unni bestilte "En porsjon snitter, to kaffe, en Solo og en levende flue." "Javel," sa kelneren uten å röbe en mine av forbauselse, det var under hans verdighet. Han kom tilbake med snittene, to kaffe, en Solo og en levende flue i ett ölglass med en asjett på som lokk. "Vässego!" sa han og gikk. Han snudde ikke engang på hodet etterpå for å se vad vi skulle med fluen til, det kaller jeg stil! I sylteglasset hadde Unni en vannbille som hun ville gi meg og da skulle jeg först få läre meg hvordan man mater ett slikt rovdyr, den spiser ikke döde insekter, bare levende. Jeg hadde vannbillen ganske lenge og ble verdensmester på å fange fluer uten å slå ihjel dem. Unni og Staale (plus en stor, fet og ekkel katt) bodde i annenetasje i ett av husene på Thor Heyerdahls eiendom i Oslo, jeg tror att hun fikk bo der gratis og Heyerdahl kjöpte da og da ett maleri av henne når hun var uten penger.

När tante Unni och Staale besökte oss när jag var i 7-8-årsåldern lekte Staale och jag ofta i mitt rum, en av favoritlekarna var "Den rasende Gud straffer alt som kommer i hans vei", leken bestod i att vi demolerade en Märklin-tågbana som vi först hade byggt upp med mycket möda och besvär.

Om min morfar Alf (oppfinneren): En merkelig mann, mormor fortalte att to fakulteter på Oslo Universitet ville ha ham som professor, 1)fysikk og 2)kemi. Det ble slåsskamp om ham, men plutselig oppdagedes det att han ikke hadde artium og da kunne man ikke bli professor i det hele tatt. Han var meget mer berömt i utlandet enn i Norge, mormor viste meg nekrologer i noen tyska aviser efter hans död, trespaltete store artikler. Da Birkeland og Eyde bygget Rjukanfabrikken viste det seg att vad det nu var i prosessen krevde store kar eller tanker som måtte väre mere enn syrefaste, alle kjente metallegeringer ble etset så det gikk hull på dem. Morfar klarte å gjöre en legering som ikke ble angrepet, og detta var så viktig att hans portrett henger samman med Birkelands og Eydes i Norsk Hydros direksjonsrum på Rjukan. (Ihvertfall hengte det der for 20-30 år siden.)

Ett prosjekt som morfar hadde og som det står en hel del om i en av hans dagböker var guld, veldig mye guld! Vanlig saltvann i havet innehåller jo noen tiendedels promille guld, men problemet er jo att det koster mere energi å utvinne det gennom elektrolyse enn pengene man får igjen på guldet, megakilowatt-timer ström er dyrt. Dessuten må man slepe elektrolyseanleggningen gjennom havet med en stor båt, også veldig dyrt. Men si, i ett sund mellom to små öyer på Islas Canarias går det en stadig ganske sterk havsström året runt, der bygger man turbiner og generatorer som drives av havsströmmen og som legger en konstant likespenning på tokjempestore metallnett i vannet. Siden er det bare å slå av strömmen, heise opp det ene nettet og skrape av guldet ett par ganger pr. år og vips er man multimillionär. Tjaa, med dagens teknikk skulle det kanskje väre mulig, vem vet.

Han uppfann også en televisionsapparat (sändare och mottagare) redan i början på seklet, apparaten hette "Telocle". Det bildades ett aktiebolag för att producera och sälja Telocle, men det så vitt jag vet inget resultat av det hela. Mormor visade mig när jag var liten ett Telocle-aktiebrev som hon hade i en skrivbordslåda. Var det finns nu vet jag inte.

Morfar ble med tiden veldig desillusjonert, hans assistenter solgte hans oppfinnelser bakom hans rygg o.s.v.. Inne i permen på hans siste dagbok har han skrevet "Betrakt alle mennesker som onde till de har bevist det motsatte."

Att morfar Alf S-L giftet seg med mormor Marie Hansen var resultatet av en meget stor eksplosjonsrisiko! Joda, morfar hadde jo sitt laboratorium i Oslo, men så ville han utföre en serie eksperiment med höieksplosive saker og han våget ikke å gjöre det i Oslo, flere kvartal kunne gå i luften om noe ble feil. Han leiet derfor den gamle festningen i Stavern, den hadde jo noen rum med metertykke vegger, minst. Eksperimentene gikk bra, d.v.s. herr Sinding-Larsen slapp å sitte som en flekk blodig kjöttdeig på veggene og dessuten traff han der sin Marie som sammen med en bror, to söstere og sannsynligvis også sin mor bodde inne i Stavern efter att losen hadde tatt livet av seg. 

Maries to söstere hadde siden i alle år en manufakturforretning i Stavern, jag har värt der en sommer da jeg var veldig liten. De giftet seg aldrig men hadde en (adoptiv?)-sönn som var lett forstandshandikappet og blåste trumpet. Deres bror hadde ett gartneri utenfor Stavern, spesialitet: tomater. "Salt ikke på tomatene gutten min, da har du ödelagt hele nydelsen. Og spis bare dobbelttomater, ikke de fine trillerunde, de er ikke like gode!" fomante han meg strengt.

Att min mor Else S-L giftet seg med Sophus Wilhelm Brochmann og hvordan, er også en ganske morsom historie: Mor hadde efter skilsmissen fra far flyttet fra Stavanger till Oslo der hun hadde fått en jobb på trygdekassen. Sophus bodde da i Harstad, han var overlege på sykehuset der. Han var venn med oberst Gunnar Just og hans hustru Rikke S-L, Gunnar var oberst på regimentet der. En dag fortalte Sophus att han skulle på en kongress i Oslo, Rikke spurte da om han kunne passe på å besöke hennes söster Unni og kanske hjelpe henne på en eller annen måte, Unni var dårlig hadde hun hört. "Jasså, har du en söster i Oslo?" - "Ja, jeg har to stykker, du kan få adressene till begge to." Sophus blandet sammen navnene og adressene, så istedenfor å besöke Unni som han hadde lovet sto det plutselig en mystisk fremmed mann og banket på dören på Bakkehaugveien 3B på Tåsen, der bodde jo ikke Unni, men mor, mormor og jeg.

 Kongressen varte i tre dager, vad mor og Sophus gjorde disse tre dagene er skjult i det dypeste mörke, men i to hele uker efter att han hadde reist tilbake til Harstad kom det tyve kjempestore röde roser med bud, hver eneste dag, inklusive lördag og söndag. Jaha, det ble frieri pr. brev like efterpå, mor svarte ja takk og vi reiste med tåg Oslo - Göteborg - Gävle - Kiruna - Narvik.

I Narvik skulle Sophus möte oss med sin fine Chrysler Royal med registreringsnummer X 22. Dette var i februar/mars 1940, Sverige mobiliserte og det gikk bare militärtransporttåg til Narvik. En snill konduktör smuglet oss inn i sin egen kupé, så vi kom frem. I Narvik sto Sophus og ventet og der skulle vi overnatte på et hotell för vi fortsatte i hans bil til Harstad. Neste morgen sprang de ivei til borgermesteren, jeg fikk en leketöibil av Sophus og ble parkert alene på hotellvärelset. En stuepike kom in og sa "Neimen sitter du her helt alene? Hvor har du mor og far da?" - "De har gått ut for å gifte seg" svarte jeg sant og riktig. Jenta må ha vert dypt religiös for hun kippet efter luft og sprang ut med stirrende blikk rettet mot himlen som om hun hadde mött fanden selv, eller i alle fall hans svigermor.

Ekteskapet som ble instiftet i Narvik ble senere ett trumfkort for Sophus, Narvikarkivet ble jo bombet og sprengt så det eneste bevis på ekteskapet var attesten som han alltid hadde i lommeboken. "Får jeg oksefilé til middag? Ellers river jeg - - -" sa han og viftet truende med papiret. I Harstad opplevde jeg ved syv års alder min förste enorme forelskelse, i min klasse var det en jente med kjempestort lysegult kröllet hår og hun het Laila! Jeg våget aldri å snakke med henne, hun var jo så overjordisk. Jeg så henne bare på skolen fordi hun bodde i "Parken" og jeg bodde i "Byen", parkguttene og byguttene lå i krig med hverandre så det var livsfarlig å krysse grensen. Men så en dag fant jeg en tiöring på en gate, og litt bortenfor var det en telefonautomat. Efter lang beven og nölen bestemte jeg meg for å ringe til henne, en enormt modig tanke! Jeg bladde meg frem til "L" i telefonkatalogen og letet forgjeves efter "Laila", hun sto ikke!! Efter en nöiaktig analyse av katalogens struktur forsto jeg, men det tok minst ti minutter, att den var organisert efter efternavn og Lailas efternavn visste jeg jo ikke, nattsvart katastrofe! Jeg köpte en tröstekaramell for tiöringen.

Omkring 1942  reiste Sophus til Oslo, han var lungespesialist og ble utnevnt till overlege på Glittre tuberkulose-sanatorium i Hakadal. Mor og jeg skulle komme efter når han hadde installert seg i "overlegevillaen". Da det var klart ringte han og sa att vi skulle ta en båt som het Baröy til Narvik den og den dagen, så skulle han hente oss med bilen der. (Som lege fikk han jo kjöpe bensin.)

Javel, mor ringte for å bestille billetter, men fikk beskjed att båten var full den dagen, så vi fikk reise med foregående tur der det var ledige plasser. Derfor kan jeg nu skrive dette, på den turen vi skulle ha reist med ble Baröy nemlig torpedert og gikk under med mann og mus.