Familiemedlemmer

NEKROLOG Aftenposten

KARIN SYNNØVE HANSEN,
MORTEN BARTH

Vennen Egil Sinding-Larsen døde 12. august (2000), nær 69 år
gammel. Det var ikke helt uventet, men føles likevel svært
brått. Glede over livets krokveier snarere enn motorveien,
humor, kunnskaper, en stille latter og mye varme, er det vi
forbinder med Egil. Vi møtte Egil gjennom vennskapet med
hans kjære Birgit, og har i alle år følt oss som en del av
familien, ikke minst som et par av barnas faddere.

  I samtaler om det meste i tiden gikk Egil til bokhyllen
for å bekrefte eller berike emnet, eller i henrykkede kast
avspore hele diskusjonen med nye assosiasjoner som måtte
melde seg. En samtale med Egil var aldri kjedelig.

  Nydelige Egil fremsto som en pen, proper og ytterst
kultivert person - noe han selvfølgelig også var. Men han
kunne nok overraske dem som ikke kjente ham, med sitt
iboende opprørske engasjement i saker han strengt tatt kunne
ha latt være å bry seg om. Men da hadde han nok sovet
dårligere.

  Spennet i hans omfattende kunnskaper og interessefelter
ble tydelig når han etter mange års arbeid i Foreningen til
norske Fortidsminnesmerkers Bevaring ble leder for
Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Her kunne han
kombinere sine store kunnskaper om både arkitektur og
samtidskunst i en jobb som var krevende og aldri enkel. Den
galgenhumoren som trengtes, delte Egil gjerne i det private.
Sine siste år som statsstipendiat brukte han bl.a. til å
kartlegge Oslos mangfoldige fasadeutsmykning.
 

 Egil delte ikke bare sin yrkeskunnen, men også sine
menneskelige erfaringer og egenskaper. Han var en vert som
gjerne foredro, og en venn som kunne si mye med få ord. Vi
som har vandret inn og ut av Egils hjem gjennom mange år,
vil føle samme savn og minne som hans elskede familie, hver
gang vi i fremtiden samles rundt bordet.

  Norge føles plutselig litt mindre sivilisert når Egil er
borte.