- Mormor (Marie f. Hansen) hadde alltid et fotografi av ham, i uniform, på bordet. Han lignet litt Marlon Brando, men penere. Han var en uvanlig mann, ideene surret hele tiden i hodet på ham. Ofte, for ikke å si alltid, gikk det pokkerivold. 

Mormor fortalte at hans første store prosjekt var å bygge en egen flyvemaskin, han var da i tyveårsalderen (han hadde vel arvet litt av sin fars oppfinnerbegavelse). Han leiet en låve eller et lagerskjul eller vad det var, med en lang gresslette utenfor som han kunne bruke som startbane. Han jobbet og jobbet og sent omsider ble flyet ferdig. Men akk og ve, han fikk ikke maskinen ut av døren, vingene var jo enorme. Han som eiet skjulet nektet ham å rive hele kortveggen så Alf gav opp og mumlet bittert at ”Nåja, skitten hadde vel ikke fløyet likevel.” Han solgte flyet på plass så at han ihvertfall fikk igjen pengene for motoren. Han hadde alltid så travelt at han ikke tenkte på at det var relativt lett å demontere vingene, men det gjorde kjøperen. Vingene av, ut på gresset, vingene på, og flyet fungerte! Onkel Alf sverget ve og forbannelse over seg selv.

Raskt satt han en ny plan i verket, han startet et hønseri og ville bli kjemperik på eggproduksjon, det ble nesten umiddelbart en økonomisk katastrofe. Han hadde mange slike planer som aldri gikk som han hadde tenkt sig sa mormor, så mange at hun ikke spesielt kunne huske flere enn disse to, skjønt hun hadde en svak fornemmelse av at også forsøkte å starte en sykkelfabrikk eller noe sånt.     

Nåvel. Etter disse utskeielsene stabiliserte han seg, han gav opp drømmene om å bli konstruktør og/eller lysende foretningsmann, han blev marineflyver i kystartilleriet. Det var på den gamle gode tiden da man satt med lærhette og goggles i en åpen kabin i sin dobbeltdekker og slapp ned små bomber med den ene hånden og med den andre hånden på spaken. Når så luftforsvaret overtokk marineflyet ble han landbasert på en kystartilleristasjon i Larvik eller Stavern eller hvor det var, jeg var da så liten at jeg husker ikke akkurat. Var han løytnant eller kaptein? Husker ikke. Der døde han som resultat av sin andre hjerteinfarkt. Mor og jeg var på begravelsen. Det var helt utrolig, onkel Alf var så populær og beundret av både over- og underordnete at det nesten blev som en statsbegravning, soldater i hundrevis sto i en tett rekke i givakt på begge sidene av den lange veien helt ut til kirken og gjorde honnør når kisten passerte. Alf favorittblomst var vannlilje, kystartilleriet hadde i god tid sent ut soldater over alt for å plukke vannliljer så både kisten og militærvognen den var på var dekket av en enorm haug av disse liljene, det må ha vært minst tusen.

Anledningen til at han var så populær var nok at han alltid var kjempeglad og full av spøk, pluss at han alltid moret soldatene med morsomme historier og spilte trekkspill, piano, trumpet, gitar, munnspill, ja i prinsipp allting. Dessuten var han teknisk begavet, når det ble noe mekanisk feil på den store radaren så ropte de alltid på Alf istedenfor å tilkalle en av spesialistene, han fikset vad som helst på nulltid.

  Han var da gift med Birgit, som det står i ”Familiemedlemmer”. Hun kaltes bare Bibbi, hennes etternavn som ugift vet ikke jeg heller, men hun var bondedatter fra Setesdalen. Hun var like snill som onkel Alf og hun bare lo av hans underlige ideer som han fremdeles ofte hadde. 

Bare en gang ble hun riktig sint og sverget ve og forbannelse over ham, de hadde en hytte ved et vann som det svømte abbor i. ”Jo men man må ha veldig spesielle og veldig lokkende sluker for å få abborene til å nappe” sa onkel Alf til sitt forsvar, men det hjalp ikke. Vad hadde han gjort? Han hadde saget av skaftet på alle de fine teskjeene av ekte sølv og gjort sluker av skjebladene. Jeg har vært i hytta og jeg har selv sett slukene og jeg har spist abbor som var fisket med dem, Bibbis abbor-fiskepudding var gourmétkunst i den høyere skole!